“Tiden på sykehuset føltes veldig lang. Jeg ville ut å bidra, men forsto at det måtte vente. Min tidligere aktivisthjerne rettet seg nå mot meg selv og mine nærmeste omgivelser. Sykehusmaten kunne gi meg skikkelig hodepine da jeg mente og mener at syke mennesker trenger vitaminer. Dette reagerte jeg også på da jeg som vegetarianer skulle føde min sønn. Jeg følte meg slapp av den merkelige tolkningen av mat. Men nå ble jeg smått besatt og har nok flere hundre bilder som «bevis» både tatt med mobiltelefon og mitt lille snapshot-kamera. Bilder som dokumentasjon, men også fordi min nye, intense oppfattelse av farger gjorde at et måltid utelukkende bestående av hvit mat kunne gjøre meg helt betatt av den enkle estetikken.”
“..Og de delvis nedlagte avdelingene provoserte meg også. Jeg følte meg indignert, personlig utsatt, det ga meg hodeverk å tenke på at de for det første behandlet syke mennesker i noe som delvis lignet en slum. Men det andre var det å skulle legge ned et sykehus for å bygge kjempe konserner som kun hadde inntjening i tankene. Hvordan hadde det blitt sånn at sykdom var bissniss? Jeg tok en serie bilder jeg kalte Its f.. political der jeg fokuserte på detaljene og stemningen i de nesten tomme rommene. Bare enkeltobjekter som et skjermbrett, en ringe snor og gardiner som sa noe om noe som minte om en annen tid. Jeg fikk vondt i hodet av å ta bildene, men det føltes trygt å vite at denne kunnskapen husket jeg fortsatt. Det å vandre rundt i de tomme gangene ga meg også stillheten og skjermingen jeg hadde så veldig behov for. Å være alene. At hjernen fikk så mye ro som mulig. “
Its f..political
Its f..political
Its f..political
Its f..political
Its f..political
“Med meg nå hadde jeg også sykehus skjorter jeg hadde stjålet og mesteparten av medisin glassene i plast utlevert på Rikshospitalet. Sistnevnte var jeg veldig fascinert over da man fikk utlevert èn liten plastkopp til hver pille og disse ble siden kastet. Ved å spare på de og stable de oppå hverandre så fikk jeg helt angst ved tanken på hvor mange de kastet og jeg ville se om jeg fikk noe ut av disse tankene ved å fotografere de som et stilleben på dette usette atelieret på Hvervenbukta. “
“De første lastebilene hadde dundret forbi så det smalt i bakken og alt svei. Inne igjen fotograferte jeg til kvalmen kom og ble fornøyd med de sakrale bildene og selvportrett uten hode. At hodet lignet en bevegelse av luft virket beroligende, men ikke spesielt beskrivende for hvordan jeg hadde det. Senga var en madrass på gulvet og jeg ble liggende å holde meg fast i madrassen mens jeg følte meg veldig dum og trist som hadde trodd at dette på noen måte var en god ide “
Uten hode. Hvervenbukta 2014
Videostill-tunge-øvelser
“Det ble veldig morsomme bilder og video med lange tånegler. Jeg føler meg som en død og tenkte på Harald Hårfagre og alt som vokste på han etter døden. Så kom jeg på løsnegler og limte de på tærne. Det så helt absurd ut og var gøy helt til jeg oppdaget at de satt bom fast, så ille at jeg følte jeg ikke fikk puste. Men de løsnet tilslutt. Det føles rart å nesten ikke føle glede lengre over å skape noe. Det er litt glede, langt der bak. Det føles mere som tvang, tvangs kreativitet. Men dette er fortsatt jobben min og jeg tror det blir bra. Det var gøy å sitte på badet og knekke opp kvister mens jeg tok opp lyden. Det er sånn kroppen min kjennes ut. Tror den lyden kan fungere. Nå gleder jeg meg til klippingen og gruer meg til hodepinene etterpå. “
“Hjemme hadde jeg tatt noen selvportretter med skeiv munn, føtter med lange negler, Hvervenbukta fotos, laget bananspisevideo som var mest grisete og ekkel, og hadde tatt et fotografi av meg og min sønn der vi er festet sammen ved hodet for å vise til at denne hodeskaden var ikke bare min. Den ødela også spesielt for han og mine nærmeste. Å bevege smerte het det siste bildet. Sønnen min ble utsatt for mitt til tider eksplosive humør, han måtte handle for det meste, han så en mor som var forvandlet til en liggende klump av smerter og en mor som ikke lengre orket dra på reiser, svømmeturer eller sykkelturer som vi pleide tidligere. “
“Men med korttidshukkommelse, manglende innsikt i min egen tilstand og en stor evne til å dra meg selv opp, jeg er født optimist, så kom jeg på det. Jeg må kombinere det å være sosial med å skape noe. To fluer i en smekk. Og siden jeg visste nå at jeg ikke orket massiv multi tasking som tidligere, så var det best å bare velge èn ting. Å lage en dokumentarfilm om Brakkebygrenda, var èn ting i mitt hode da. Så jeg satte i gang.
Først dro jeg til Brakkebygrenda og presenterte konseptet. For å få godkjenning til noe som helst i et okkupert hus eller som her, en okkupert tomt, så må man igjennom et allmøte. Stedene drives etter flat struktur der alle bestemmer og har like mye å si. De fleste visste hvem jeg var fra før, som fotograf fra lignende steder, mens andre var mere skeptiske, så jeg måtte fortelle om fortiden min i filmkollektivet Spis de rike, om OS og de andre foto prosjektene mine. Jeg ble godtatt men måtte love å alltid spørre før jeg tok bilder av folk. Helt grei regel det! “
(Halmstad:JameOne og Frøya) “Sitter utenfor en nybygd videregående skole. Den er ikke helt ferdig. Masse graffitikunstnere maler og har malt her, og skolen er den første i Sverige som kun bruker graffiti som utsmykningen. Han som orger alt kaller seg Ruskig . Vi kjørte i fem timer for å komme hit. Byen er veldig fin med gamle murbygninger. Ikke noe jeg ville forventa her. Ligner mere på noe i Tyskland eller England. Veldig fint å være på tur med venne gjengen der alle de andre tre skal male. Jeg fikk rom med fire andre graffitikunstnere. Taso fra Leipzich fra Malmø, en fra Sverige og Artista fra London. Fikk laget intervju, men skrudde av micen da jeg var ferdig og tror jeg glemte å skru den på da jeg intervjua noen ungdommer om graffiti. Traktor som bråker nå. Litt vondt i hodet. Spiste Paracet ganske jevnlig i går, har bare en igjen. Så deilig å være her, men gruer meg til smertene som dukker opp i morgen, men kanskje det går bra.”
Denne gangen reiser vi fire kunstnere i bil til Halmstad der de tre andre andre skal male. (JameOne, Frøya og Ola Miztur). Jeg skal ta bilder og intervjue Lady Pink om hun er der. Dette virket sikkert som en logisk ide og en bra plan i ca 10 minutter. Da vi kommer dit er jeg utslitt og jeg bestemmer meg for å rusle alene med mitt selverklærte streetart prosjekt som er små hekla sirkler inspirert av drømmefangere. Jeg liker mitt eget prosjekt sånn halvveis da det er vanskelig å ta noen bra bilder av det. Men det fungerer som en unnskyldning for å surre alene på utsiden. Da jeg forteller om det til arrangøren og kunstneren Ruskig så tilbyr han meg å komme til Malmø og stille ut. Jeg tenker at han tøyser da min «gatekunst» på ingen måte kan måle seg med deres.
Lukta fra all sprayingen på innsiden står som en vegg rundt bygget så jeg sniker meg inn i en hekk og henger de opp.
Geoff Berner, artist, aktivist, forfatter og låtskriver. En av mange foto møter i Brakkebygrenda
“Sommeren i fjor ble tilbragt blant fjell og hus med gress på taket noe jeg ikke syntes var så fint. Alle fargene ble grønt og brunt for meg og kollegaene mine virket sjokkerte over at jeg kunne få meg til å si at det var stygt der. Norsk nasjonal romantikk stygt? Jeg syntes reaksjonene var interresante og lagde siden et skilt med teksten beautiful mot det som ble definert som pent (fjell med snø på). Hvem kan bestemme dette?” (Foto: Karlsøya, Støy! 2012)
Paddene kom fra et annet prosjekt, en video jeg lagde med OS da Mette Marit giftet seg med Kronprins Håkon. Jeg var fascinert over hvor stort fokus rus og hennes status som alenemor fikk i media. Min tanke var at hadde alle som trengte oppmerksomhet og hjelp på grunn av rusproblematikk, og fått erkjennelse for det slitet det er å være aleneforsørger, så hadde vi jo kommet langt. Så jeg ordna sponsing fra Fretex og fikk komme å plukke klær til kostymer fra deres hovedlager. Der valgte jeg klær inspirert av den stilen rusavhengige hadde, de som hang på det som ble kalt Plata den gangen (før de ble jaga rundt i byen i stedet) . Det ble boblejakker og boblekåper i alle farger, mest i pastell siden vi var prinsesser. «Skuespillerne»,som var andre kunstnere (Kathleen Morley,Rachel Dagnall, Constanse og Anne Mortensen) fikk velge rusavhengighet og ellers var det bare å improvisere rundt et spill med plastikk frosker som skulle treffe en bolle med vann. Disse skulle så transformeres til ekte padder før vi rett og slett skulle spise de opp etter å ha grilla de over en bål-tønne. Dette var riktignok ferdigkjøpte kyllinglår. Selv var jeg Prinsesse Lim, en rolle som var litt slitsom å gå inn i siden jeg både hadde en form for regi, var produsent, filma med hjelp av samboeren, og var skuespiller og skulle synke sammen i limrus, men det gikk på et vis. De andre hadde dilerium, «var på syretrip» og «tok heroin». (Video still fra Prinsessene under broen). OverlevelsesStrategene.
Videostill fra Prinsessene under broen. OverlevelsesStrategene